Mona ville ikke bli skogeier

– Men så ønsker alle barna å overta en dag, sier Mona Haugen i Tokke.

Sist år overtok hun gården Sørtveiten etter foreldrene. Det var ingen overtakelse hun hadde forberedt seg på og gledet seg til.

– Nei, for å være ærlig så har jeg ikke vært interessert i gård og skog i det hele tatt. Jeg er fra Dalen, som er sentrum i Tokke, der vi er vant til å være sollaus fra oktober til februar. Det plaget ikke meg. Jeg stortrivdes.

Ga klar beskjed

– Nå får du sol hele året, sa folk, da jeg flyttet opp til gården. Jeg måtte spørre ungene hva de hadde lyst til. Alle tre ville flytte til gården og alle sier de har lyst til å overta gården etter meg.

– Da ga jeg klar beskjed. Flytter vi til gården, må dere bidra. Og det gjør de. Det er rydding i skogen, snømåking, vedjobbing og vedlikehold, sier Mona.

Tar ansvaret på kort sikt

– Når jeg først har havnet her, så vil jeg gjøre det ordentlig. Skogen skal skjøttes. Jeg liker å ha det ryddig, så jeg har satt meg inn i en del ting.

– Jeg har tatt et kurs i hogstteknikk og vil ta kurs i ungskogpleie, sier Mona, som er utdannet psykiatrisk sykepleier og jobber med psykisk helsevern. Hun er også besøkshjem.

Hogger og planter

I snart ett år har Mona og barna på 19, 21 og 22 bodd på Sørtveiten. I vinter blir et skogområde hogd ved gården, rett og slett fordi hun ønsker mer luft rundt tunet og mindre knott og mygg.

– Jeg kjenner jeg får luft, nå som trærne felles og åsen bak huset blir åpen. Etter hogsten skal vi plante nytt og det blir meg og ungene som skal plante, sier Mona.

– Jeg er egentlig helt grønn, fortsetter hun.

– Jeg har ingen aning om hva som er lurt å gjøre med skogen. Denne gården kjøpte foreldrene mine etter at jeg ble voksen. Det var pappas drøm, så han har stelt skogen og er min mentor.

Plutselig skogeier

Mona kontaktet AT Skog om hogst og skogsentreprenør Torgeir Rydland utfører hogsten. Hun skal ta ut 800 m³. Med Rydland i aksjon i området, har seks andre skogeiere i nabolaget til Mona bestilt hogst.

Totalt blir det et oppdrag med samlet driftsvolum på 6000 m³.

– Jeg føler meg ikke som en skogeier, men har bestemt meg for å gjøre så godt jeg kan. Derfor vil jeg lære mer, slik at jeg kan gjøre vurderinger selv.

– Vi bor i et område med mye dyr og bønder, men det er ikke nok landbruk til å holde vegetasjonen nede. De siste 20 til 30 årene gror landskapet igjen, så det er positivt å hogge. Ingen protesterer på det, sier Mona.

Midlertidig adresse

Når de nye plantene begynner å gro til på hogstfeltet, vil hun gjerne ut å rydde. Rydding er hun god til. Hun tar skogeierrollen seriøst, men er ærlig på at adressen hennes på gården blir midlertidig.

– Jeg er veldig glad for at ungene er interessert og spesielt guttungen er ivrig, sier Mona.

Guttungen heter Tor Kristian og har likt lyd av maskiner siden han kunne gå. Han liker å jakte og trives med utearbeid.

– Rar følelse

– Jeg har vært med onkel og bestefar i skogen siden jeg var 16. Jeg liker å finne ut av ting selv, men det er alltid fint å kunne spørre bestefar, sier Tor Kristian, som er under utdanning til anleggsmaskinfører.

Besteforeldrene, Tove og Rune Haugen, har flyttet ned til Dalen, men hjelper stadig til både inne og ute.

– Det er en litt rar følelse at jeg plutselig er skogeier og bor på denne gården. Jeg har motvillig flyttet, men synes det er viktig å drifte dette så godt jeg kan til neste generasjon, konkluderer Mona.

– Ikke en god start

– Etter mange år i kontakt med skogeiere, ser jeg at hennes situasjon er ganske vanlig, sier skogbruksleder Jan Andersen i AT Skog. Han er Monas kontaktperson i forbindelse med hogsten.

– Å overta skog når man er over 50 år og eldre, er ofte ikke en god oppstart for neste generasjon skogeier. Årsaken til at eierskifte ikke har skjedd før, kan være at foreldrene har sterke følelser knyttet til eiendommen og ikke ønsker å overdra den før de må.

– Mange foreldre er også avhengig av skogeiendommen som inntekt og bosted. De har ikke anledning til å overdra hus og skog før pensjonsalder.

Generasjonshopp

– Da blir barna godt voksne og etablert et annet sted. I slike tilfeller kan det være mer naturlig å hoppe over en generasjon og la barnebarn bli neste generasjon skogeier.

– Mona vet at barna er interessert, så det er jo flott at hun tar ansvar for å holde gården i familien i en kort periode til neste generasjon er klar til å overta, sier skogbruksleder Jan Andersen.